People with depression, anxiety ++

Velkommen til facebook-gruppen for oss med depresjon, angst og/eller andre psykiske lidelser!
https://www.facebook.com/groups/248326902322698/?fref=ts


"Livet med depresjon, angst og/eller andre psykiske lidelser kan vre fryktelig tungt. Det kan fles uendelig trist og ensomt. Mange fler det hjelper dele, enten det er livets historie, triste eller positive hendelser. Det er dere hjertelig velkomne til gjre her.

Gi og motta sttte. Lytt og bli lyttet til. Del deres erfaringer, tips, ml, motivasjon, minner, bilder/malerier, noe dere er fornyde med eller gleder dere til. Her kan alt (relevant til gruppen) deles. Det blir jevnlig trder med "dagens positive" og andre utfordringer. Kanskje en konkurranse etterhvert ogs?

Vis respekt og hensyn! Husk at folk er forskjellige; det som er rett for deg er ikke ndvendig rett for en annen. Personangrep tolereres ikke."



God helg til dere alle!


#psykiskhelse #psykisk #angst #depresjon #anxiety #depression #sharingiscaring #mentalhealth #health 



Mitt 2016

Mitt 2016 har vrt et merkelig r. Jeg fler ofte at jeg ikke har ftt gjort noe, men ved litt mimring viser det seg at jeg har gjort/vrt med p mer enn jeg tror. Mye smting, andre litt strre ting. Blant annet har jeg flyttet og bor n helt alene i en liten leilighet! P grunn av det har jeg lrt enormt mye mer om meg selv og hvordan hndtere forskjellige situasjoner. Jeg har ftt meg mange overraskelser p godt og vondt, hvor jeg setter pris p begge deler. Det gode tar jeg med videre i form av fine minner, mens det vonde er noe jeg lrer av. Jeg har vrt hakket mer sosial enn i 2015, hatt overnattinger, ftt bedre kontakt med ssken, passet tantebarn, malt mye, spilt ukulele og andre snle instrumenter, danset, gtt over vannet p isen (med flytevest, hehe), vrt p kjpesentre, tilbragt mye tid i naturen, laget mye annerledes og god mat... og ikke minst har jeg hjulpet min kjre pappa ned 14,9 kilo siden midten av august, kun ved legge om til lavkarbo. Hvor fantastisk er ikke det?! Jeg er s stolt av han.


Fr jeg avslutter innlegget med legge ut bilder (obs! mobilkamera), vil jeg bare si takk for 2016. Takk for all sttte og hjelp, alle gode tanker, alle bamseklemmer og smil. Takk til dere som holder kontakt med meg selv om jeg sjeldent er tilstede fysisk, dere ruler. Takk til dere som fremdeles spr om jeg vil finne p noe, selv om dere vet det er sannsynlig at jeg ikke klarer. Bare at dere spr er utrolig hyggelig og motiverende - jeg prver alltid  bli med (jeg savner dere). Takk til alle som finner en mte bry seg om meg p, selv om dere strever med eget. Takk til alle som heier p meg og mine, jeg heier p dere ogs! Jeg fler meg jo heldig oppi alt som foregr :-)
 


P fjorrets nyttrsaften ble jeg overrasket med en sykt fin blomsterbukett p dren av en venn. Snakk om koselig!

I fjor hadde jeg besk i mer enn n time (tre faktisk!) for frste gang p rundt 2 r. Vi koste oss, Anna!

Vi klarte det utrolige -  miste en kajakk...

Den natten s jeg 16 stjerneskudd, og natten etter: 11. Nydelig!

Naturens kuleste instrument er definitivt gresset.

Julegave fra beste Marte! Nyeste romanen til Linna Myhre, Hver gang du forlater meg.

Innflytningsdagen, fikk god hjelp.

Utsikten fra sofaen!

Denne stnosen snuste p stuevinduet mitt!

Frste overnatting i leiligheten. Jeg fler meg heldig som fr vre tante til disse to smrollingene!

Mylla ble beskt utallige ganger. Beroligende og fotogen plass.

Dette hadde jeg glemt! Vi dro p svmming i fjor for gi meg en ny utfordring, og det gikk fint.


Nei, jeg tullet ikke da jeg nevnte god mat. Fylt squash, Victoria-gryte, pizza. Tenk at dette snadderet er lavkarbo og hjelper pappa ned i vekt?!

Beskte Harestuvannet etter angstfylte morgener, sommer vs. vinter.

Det flotteste vesenet jeg vet om.

Julekjttkaker og juleplser lages, som vi gjr hvert r.

...og blant annet disse karene fikk smake p det under Frjulsselskapet.

Denne snvrsdagen hadde jeg lykkeflelse og fotograferte snen som en galning s jeg skulle huske p den gode flelsen.
 Og som dere ser p bildet til hyre...flytevest! Noen trygghetsfaktorer er helt ok selv om det blir noen rare blikk.

Kvinnene i mitt liv.

Mylla.            - 17.mai, sskenflokken minus 1.


Godt nyttr :-)

 




Goals for 2016

Hei igjen, alle nre og fjerne! For vre rlig synes jeg det er rimelig kleint ha denne bloggen, samtidig kommer det mye godt ut av den. For meg er penhet viktig, og det er utrolig hyggelig at mange vil dele erfaringer med meg! Uansett; jeg synes det er lettere pushe meg selv til klare ml hvis jeg skriver de ned, og jeg vet at flere av dere er nysgjerrige p dem s jeg vil gjerne dele de med dere. Here you go!


1. Dra til badestranden minst n gang med minst n venn. Dette er mitt strste ml for i r og jeg er veldig innstillt p klare det!!

2. Dra ut p 17.mai. Mlet jeg for tiden bygger meg mest opp til, jeg gleder meg!

3. G helt ned til buss- og togstasjonen, ikke snu halvveis slik jeg pleier

4. Ta buss og tog, uavhengig av om jeg gr av p frste eller siste stopp

5. Ha grillbesk av flere venner samtidig

6. G tur et annet sted enn her jeg bor

7. Overnatte minst n gang ute i telt

8. Fiske i lengre tid enn 1 time

9. Dra p restaurant med noen, selv om jeg bare bestiller drikke

10. Roadtrip i sommer. Jeg nsker meg en liten ferie i r ogs, og siden bilturen i fjor gikk fint vil jeg satse p det i r ogs. For meg er det bedre at jeg fler meg trygg i transporten enn p selve destinasjonen, ellers blir alt kluss. (Mange tror jeg har det som p en ferie fordi jeg ikke gr p skole og ikke jobber, men det er s feil det kan bli. Jeg hadde gitt hva som helst for kunne g p skole eller jobbe.)


Ellers har jeg litt mindre ml som jevnlig dra i matbutikker, trene og spise minst tre mltider daglig.


// uncertain.blogg.no

Jeg regner med at opp mot halvparten av dere tenker at disse mlene er for enkle, at dere ville klart det uten problemer - noe dere helt sikkert ville gjort, men for meg krever dette ekstremt mye energi for kunne  gjennomfre. Dette er store utfordringer for meg, selv s teit og usannsynlig det kan virke. Jeg vet at angsten kommer til dukke opp, s  takle tid og omrder er noe jeg vil jobbe med i r. Derfor har jeg satt meg nyaktig disse mlene.

Og forresten, gjett hva? Jeg har hatt mitt frste tre-timers-besk p tre r, og det gikk supert! Jeg koste meg veldig. Det er s deilig kunne inkludere venner i mlene mine for i r, da jeg i fjor bare hadde som ml vre utenfor huset i mer enn 1 time, og g inn i en dagligvarebutikk... Glad jeg har kommet lenger, jeg savner virkelig vennene mine n. 

Tusen takk for all sttte og for at dere er tlmodige med meg!

 




Skriverier

Siden sist jeg blogget har det skjedd en del ting i livet mitt. Jeg har feiret forskjellige hytider, mtt flere venner, reist litt hit og dit, hatt flere besk, begynt lese bker, generelt utfordret meg selv p flere plan. Ikke alt har vrt vellykket, men jeg har begynt planlegge fremtiden og gir derfor ikke opp.

P den ene siden
har jeg det mye bedre. Agorafobien utfordres med jevne mellomrom og jeg kan kjenne p kroppen at den bygges opp. Den blir sterkere og sterkere for hver eneste gang jeg trer ut av min komfortsone, som er rimelig liten. Jeg blir stolt av gjre selv de minste ting, som hilse p farmor i leiligheten under, kjpe bolle p Shell eller sitte p i bil. Tidligere fikk jeg mestringsflelse av disse smtingene, som da var vanvittig store for meg. N m jeg strekke meg lengre og kanskje fr jeg ikke mestringsflelse uansett, jeg blir "bare" stolt (noe som er et godt tegn ettersom det viser at jeg har vendt meg til situasjonen). 

Forrige onsdag overnattet jeg hos besteforeldrene mine, noe jeg alltid synes er kjempe koselig, men denne gangen bygde angsten seg opp. Det var lenge siden sist og jeg visste at dagen etter skulle jeg gjennomfre flere ting som ville f meg angstfyllt. "Hva gjr jeg n?"
    I slike situasjoner er det viktig tenke s realistisk som mulig. "Hvorfor gruer jeg meg? Hva kan egentlig skje?" Tankene jeg gjenkjenner hver gang er at jeg er redd for f angst, som gjr at bena kjennes som gel, tkesynet dukker opp, rene plukker opp alle slags lyder som gjr meg ufokusert, jeg blir kvalm og svimmel, og pulsen ker. Jeg har heldigvis lrt meg flere teknikker for f kontroll over angsten nr den utlses, hvor det er en pusteteknikk som hjelper meg mest. Den feiler aldri selv om jeg fremdeles kan fle meg fryktelig redd - men uansett hvor ubehagelig dette er, vet jeg det er fordi jeg pusher meg selv til det ndvendige, og den tanken roer meg. For hva er alternativet, fortette slik som de to siste rene mine? Nei. Nei! Da er det mye bedre fle seg redd og ubekvem der og da for kunne bygge seg opp til senere, enn hele tiden fle seg feilet.

Jeg er stolt av hvor langt jeg har kommet siden nyttr nr det gjelder angsten. ret fikk en pangstart uten like, plutselig hadde jeg mye energi og dette benyttet jeg til komme meg ut. Siden da har jeg bare fortsatt selv om jeg har skalte pause-dager. Dette er absolutt ndvendig for ikke overstimuleres, og tanken p et nytt tilbakefall gjr meg spass redd at jeg kan ha disse pausene uten drlig samvittighet. Tilbakefallet jeg opplevde var virkelig ille og jeg unner ingen synke til den plassen. Heldigvis er det alltid en vei opp og denne kan vi alle klare.

Fler du deg alene - ta kontakt med noen. Trenger du alenetid - ta pause. Unn deg selv retten til vre stolt, til smile, til tenke p den lyse fremtiden din. Jeg og vi heier p deg.


//  uncertain.blogg.no




5 things to remember

Husk

1. Fokuser p oppgaven, ikke resultatet
Det er veien dit som teller.

2. Ikke sett deg for hye ml
Da kan motivasjonen raskt synke, s lag deg heller delml p veien. 

3. Alltid utfordre deg selv
Det er viktig tr utenfor egen komfortsone.

4. Aldri glem at du ikke er alene
Det er alltid noen som fler det p samme mte, og alltid noen som er der for deg.

5. Bruk tiden du trenger
"Ingenting er umulig, det 'umulige' tar bare litt lenger tid".


//  uncertain.blogg.no

 




Together


// uncertain.blogg.no




This life


// uncertain.blogg.no




Scared of the anxiety

Takk til dere som leser hele innlegget, eller bare siste avsnittene!

Jeg str verst i kantinetrappen. Lydene begynner suse, synet begynner blurre, bena begynner falle sammen. Jeg mister kraften til tenke at "det skjer ingenting, dette gr bra". Jeg tar tak i vennen min sin arm, og henger meg p slep imens jeg prver f ut ord som forklarer hva som hender. Hun flger meg til helsesster, hvor jeg fr lne sengen i hvilerommet. Her sover jeg resten av skoledagen, helt til hun vekker meg. En lrer kjrer meg hjem.

Dette var den frste opplevelsen min hvor angsten plutselig slo inn, helt uanmeldt og tilfeldig. Det var frste gangen jeg tenkte at "n er noe galt". Jeg ble bekymret for meg selv ettersom jeg visste hva angst kan gjre med en, men jeg fortalte det ikke til en sjel. Jeg bare hadde det vondt, hver dag, hele tiden. For det er vondt ha angst. Flelsene er s overveldende og kraftige at bde kropp og sjel blir overstimulert. Man orker ikke tenke p at det er en morgendag man m vkne til, bare for oppleve frykten p nytt.

Jeg klarer ikke tenkte meg til i hvilke situasjoner angsten var verst. Den kunne titte frem p bussen, i klesbutikker, i klasserommet, p gaten, hos farmoren min, i telefonen - you name it. "Hva hvis det skjer da ?" var en gjentakende tanke. Jeg var livredd for at jeg skulle f angst p en plass hvor folk la merke til at ikke alt var som det skulle, selv om jeg stortrivdes med folk. Jeg ville bare ikke at noen skulle reagere p min redsel, og denne tanken gjorde meg redd. Jeg var livredd for angsten.
    Eneste stedet jeg flte meg hundre prosent trygg, var i min egen seng. Derfor ble det til at jeg tilbragte mest mulig tid der. Etter skoletid (som for meg var 1-5 klokketimer) tok jeg helst tog hjem, og la meg i sengen. Der ble jeg som regel til neste morgen, hvor jeg gjentok samme rutine. Slik ble mitt siste skoler.

//  uncertain.blogg.no

Jeg flte meg ofte desperat etter kunne prate pent med noen. Desperat etter noen sttte meg p. Derfor gikk jeg jevnlig innom helsesster, men jeg fikk ikke ut noen ting. Alt stengte seg inne, som om kroppen satt opp forsvar for at det ikke skulle oppst krig mellom angsten og meg. Det ble ingen krig - det fltes som angsten allerede hadde vunnet. Jeg sluttet prate med helsesster, men lnte av og til hvilerommet i friminuttene. Dette var en trygg spot hvor jeg kunne gjre hva jeg ville, enten det var grte eller sove. Som regel sov jeg, fr jeg gikk smilende inn i neste time. 

Jeg har aldri opplevd f kommentarer p at jeg ser trist ut eller sprsml som "hva er galt?" (med mindre jeg synlig har sltt meg, falt e.l.). Kan det vre fordi jeg alltid smilte og lo? Fordi jeg hele tiden konsentrerte meg om ikke virke nedfor s jeg ikke opptok andres tid til undvendigheter? Fordi jeg konstant tenkte at dette er mitt eget problem, ingen andres? Jeg hadde selvsagt tider noen gjorde meg fnisete og i mindre drlig humr, men frykten for f angst l alltid og tirret i bakhodet mitt. Det var s slitsomt.


// bilde fra google


Men nr begynte ting snu?
Etter 1 r innestengt i huset, uten skole, uten jobb, uten fysisk kontakt med venner.... "Hva skal jeg gjre?" Jeg sa alltid til meg selv det samme jeg sier til andre som henvender seg til meg med sine problemer, men selv om jeg visste metodene kom til hjelpe, trodde jeg ikke p det. Jeg overtenkte alt, og var plutselig imot fakta og meg selv. "Det er mitt hode, mine tanker - hvorfor klarer jeg ikke styre det? Hvorfor fles det hele tiden som om jeg blir kastet tilbake til de drligste periodene? Hvorfor skal jeg tappes for energien jeg ikke eier?" Jeg mistet stadig motivasjonen til konfrontere angsten, fordi jeg visste jeg mtte gjre det samme igjen og igjen, og igjen.

Ferier var delagt, jeg hadde ikke mulighet til jobbe, jeg var innestengt i huset - men ingen dager er like. 11.juli vknet jeg med litt energi. Da tok jeg grep, for dette hadde virkelig gtt for langt. Jeg hadde tidligere fortalt mamma og pappa om angsten, og merket hvor viktig penheten min var. Neste steg var fortelle det til venner som ofte spurte om jeg ville finne p noe, s de forsto hvorfor jeg hver eneste gang takket nei eller kom med forklaringer som at jeg ikke var i form (som var sant).
Senere gikk jeg en lang tur med hunden min p gaten fremfor i skogen. Jeg bakte kake og gikk ned til farmor for gi hun ett par stykker. Jeg snakket med flere venner i telefonen og avtalte mtes. Vi mttes. Videre satt jeg opp punkter jeg skulle gjre neste dag, og jeg gjennomfrte.

Dette var den lille kicken jeg trengte for komme i gang med bedringsprosessen. Jeg forstod hvor drlig situasjonen min var, og bestemte meg for endre livet mitt til det bedre - noe jeg hadde hatt lyst til lenge, men ikke funnet noe motivasjon til gjre. Det var viktig stille seg inn p  ta tiden til takke, og vite at "det er i motbakke det gr oppover".

Jeg jobber fremdeles med hndtere angsten. Noen dager er verre enn andre, men jeg er storfornyd med hva jeg har klart siden juli. Jeg er stolt av meg selv, og det holder motivasjonen, humret og energinivet oppe. Livet er herrrrrlig.

Ha tro p deg selv. Jobb med deg selv, men ikke gjr alt alene. Ta utfordringer - g utenfor din komfortsone. Frykten kan svekkes.

 
//  uncertain.blogg.no

Tusen takk til mamma, pappa og alle som har stttet meg, selv om dere ikke visste hva som var galt.

 




Les mer i arkivet Juli 2017 Januar 2017 Mai 2016


Har du sprsml?

Send meg en mail:
uncertain.blogg@outlook.com











hits