People with depression, anxiety ++

Velkommen til facebook-gruppen for oss med depresjon, angst og/eller andre psykiske lidelser!
https://www.facebook.com/groups/248326902322698/?fref=ts


"Livet med depresjon, angst og/eller andre psykiske lidelser kan være fryktelig tungt. Det kan føles uendelig trist og ensomt. Mange føler det hjelper å dele, enten det er livets historie, triste eller positive hendelser. Det er dere hjertelig velkomne til å gjøre her.

Gi og motta støtte. Lytt og bli lyttet til. Del deres erfaringer, tips, mål, motivasjon, minner, bilder/malerier, noe dere er fornøyde med eller gleder dere til. Her kan alt (relevant til gruppen) deles. Det blir jevnlig tråder med "dagens positive" og andre utfordringer. Kanskje en konkurranse etterhvert også?

Vis respekt og hensyn! Husk at folk er forskjellige; det som er rett for deg er ikke nødvendig rett for en annen. Personangrep tolereres ikke."



God helg til dere alle!


#psykiskhelse #psykisk #angst #depresjon #anxiety #depression #sharingiscaring #mentalhealth #health 



Mitt 2016

Mitt 2016 har vært et merkelig år. Jeg føler ofte at jeg ikke har fått gjort noe, men ved litt mimring viser det seg at jeg har gjort/vært med på mer enn jeg tror. Mye småting, andre litt større ting. Blant annet har jeg flyttet og bor nå helt alene i en liten leilighet! På grunn av det har jeg lært enormt mye mer om meg selv og hvordan håndtere forskjellige situasjoner. Jeg har fått meg mange overraskelser på godt og vondt, hvor jeg setter pris på begge deler. Det gode tar jeg med videre i form av fine minner, mens det vonde er noe jeg lærer av. Jeg har vært hakket mer sosial enn i 2015, hatt overnattinger, fått bedre kontakt med søsken, passet tantebarn, malt mye, spilt ukulele og andre snåle instrumenter, danset, gått over vannet på isen (med flytevest, hehe), vært på kjøpesentre, tilbragt mye tid i naturen, laget mye annerledes og god mat... og ikke minst har jeg hjulpet min kjære pappa ned 14,9 kilo siden midten av august, kun ved å legge om til lavkarbo. Hvor fantastisk er ikke det?! Jeg er så stolt av han.


Før jeg avslutter innlegget med å legge ut bilder (obs! mobilkamera), vil jeg bare si takk for 2016. Takk for all støtte og hjelp, alle gode tanker, alle bamseklemmer og smil. Takk til dere som holder kontakt med meg selv om jeg sjeldent er tilstede fysisk, dere ruler. Takk til dere som fremdeles spør om jeg vil finne på noe, selv om dere vet det er sannsynlig at jeg ikke klarer. Bare at dere spør er utrolig hyggelig og motiverende - jeg prøver alltid å bli med (jeg savner dere). Takk til alle som finner en måte å bry seg om meg på, selv om dere strever med eget. Takk til alle som heier på meg og mine, jeg heier på dere også! Jeg føler meg jo heldig oppi alt som foregår :-)
 


På fjorårets nyttårsaften ble jeg overrasket med en sykt fin blomsterbukett på døren av en venn. Snakk om koselig!

I fjor hadde jeg besøk i mer enn én time (tre faktisk!) for første gang på rundt 2 år. Vi koste oss, Anna!

Vi klarte det utrolige - å miste en kajakk...

Den natten så jeg 16 stjerneskudd, og natten etter: 11. Nydelig!

Naturens kuleste instrument er definitivt gresset.

Julegave fra beste Marte! Nyeste romanen til Linnéa Myhre, Hver gang du forlater meg.

Innflytningsdagen, fikk god hjelp.

Utsikten fra sofaen!

Denne søtnosen snuste på stuevinduet mitt!

Første overnatting i leiligheten. Jeg føler meg heldig som får være tante til disse to smårollingene!

Mylla ble besøkt utallige ganger. Beroligende og fotogen plass.

Dette hadde jeg glemt! Vi dro på svømming i fjor for å gi meg en ny utfordring, og det gikk fint.


Nei, jeg tullet ikke da jeg nevnte god mat. Fylt squash, Victoria-gryte, pizza. Tenk at dette snadderet er lavkarbo og hjelper pappa ned i vekt?!

Besøkte Harestuvannet etter angstfylte morgener, sommer vs. vinter.

Det flotteste vesenet jeg vet om.

Julekjøttkaker og julepølser lages, som vi gjør hvert år.

...og blant annet disse karene fikk smake på det under Førjulsselskapet.

Denne snøværsdagen hadde jeg lykkefølelse og fotograferte snøen som en galning så jeg skulle huske på den gode følelsen.
 Og som dere ser på bildet til høyre...flytevest! Noen trygghetsfaktorer er helt ok selv om det blir noen rare blikk.

Kvinnene i mitt liv.

Mylla.            - 17.mai, søskenflokken minus 1.


Godt nyttår :-)

 




Goals for 2016

Hei igjen, alle nære og fjerne! For å være ærlig synes jeg det er rimelig kleint å ha denne bloggen, samtidig kommer det mye godt ut av den. For meg er åpenhet viktig, og det er utrolig hyggelig at mange vil dele erfaringer med meg! Uansett; jeg synes det er lettere å pushe meg selv til å klare mål hvis jeg skriver de ned, og jeg vet at flere av dere er nysgjerrige på dem så jeg vil gjerne dele de med dere. Here you go!


1. Dra til badestranden minst én gang med minst én venn. Dette er mitt største mål for i år og jeg er veldig innstillt på å klare det!!

2. Dra ut på 17.mai. Målet jeg for tiden bygger meg mest opp til, jeg gleder meg!

3. Gå helt ned til buss- og togstasjonen, ikke snu halvveis slik jeg pleier

4. Ta buss og tog, uavhengig av om jeg går av på første eller siste stopp

5. Ha grillbesøk av flere venner samtidig

6. Gå tur et annet sted enn her jeg bor

7. Overnatte minst én gang ute i telt

8. Fiske i lengre tid enn 1 time

9. Dra på restaurant med noen, selv om jeg bare bestiller drikke

10. Roadtrip i sommer. Jeg ønsker meg en liten ferie i år også, og siden bilturen i fjor gikk fint vil jeg satse på det i år også. For meg er det bedre at jeg føler meg trygg i transporten enn på selve destinasjonen, ellers blir alt kluss. (Mange tror jeg har det som på en ferie fordi jeg ikke går på skole og ikke jobber, men det er så feil det kan bli. Jeg hadde gitt hva som helst for å kunne gå på skole eller jobbe.)


Ellers har jeg litt mindre mål som å jevnlig dra i matbutikker, trene og å spise minst tre måltider daglig.


// ©uncertain.blogg.no

Jeg regner med at opp mot halvparten av dere tenker at disse målene er for enkle, at dere ville klart det uten problemer - noe dere helt sikkert ville gjort, men for meg krever dette ekstremt mye energi for kunne å gjennomføre. Dette er store utfordringer for meg, selv så teit og usannsynlig det kan virke. Jeg vet at angsten kommer til å dukke opp, så å takle tid og områder er noe jeg vil jobbe med i år. Derfor har jeg satt meg nøyaktig disse målene.

Og forresten, gjett hva? Jeg har hatt mitt første tre-timers-besøk på tre år, og det gikk supert! Jeg koste meg veldig. Det er så deilig å kunne inkludere venner i målene mine for i år, da jeg i fjor bare hadde som mål å være utenfor huset i mer enn 1 time, og å gå inn i en dagligvarebutikk... Glad jeg har kommet lenger, jeg savner virkelig vennene mine nå. 

Tusen takk for all støtte og for at dere er tålmodige med meg!

 




Skriverier

Siden sist jeg blogget har det skjedd en del ting i livet mitt. Jeg har feiret forskjellige høytider, møtt flere venner, reist litt hit og dit, hatt flere besøk, begynt å lese bøker, generelt utfordret meg selv på flere plan. Ikke alt har vært vellykket, men jeg har begynt å planlegge fremtiden og gir derfor ikke opp.

På den ene siden
har jeg det mye bedre. Agorafobien utfordres med jevne mellomrom og jeg kan kjenne på kroppen at den bygges opp. Den blir sterkere og sterkere for hver eneste gang jeg trer ut av min komfortsone, som er rimelig liten. Jeg blir stolt av å gjøre selv de minste ting, som å hilse på farmor i leiligheten under, kjøpe bolle på Shell eller sitte på i bil. Tidligere fikk jeg mestringsfølelse av disse småtingene, som da var vanvittig store for meg. Nå må jeg strekke meg lengre og kanskje får jeg ikke mestringsfølelse uansett, jeg blir "bare" stolt (noe som er et godt tegn ettersom det viser at jeg har vendt meg til situasjonen). 

Forrige onsdag overnattet jeg hos besteforeldrene mine, noe jeg alltid synes er kjempe koselig, men denne gangen bygde angsten seg opp. Det var lenge siden sist og jeg visste at dagen etter skulle jeg gjennomføre flere ting som ville få meg angstfyllt. "Hva gjør jeg nå?"
    I slike situasjoner er det viktig å tenke så realistisk som mulig. "Hvorfor gruer jeg meg? Hva kan egentlig skje?" Tankene jeg gjenkjenner hver gang er at jeg er redd for å få angst, som gjør at bena kjennes som gelé, tåkesynet dukker opp, ørene plukker opp alle slags lyder som gjør meg ufokusert, jeg blir kvalm og svimmel, og pulsen øker. Jeg har heldigvis lært meg flere teknikker for å få kontroll over angsten når den utløses, hvor det er en pusteteknikk som hjelper meg mest. Den feiler aldri selv om jeg fremdeles kan føle meg fryktelig redd - men uansett hvor ubehagelig dette er, vet jeg det er fordi jeg pusher meg selv til det nødvendige, og den tanken roer meg. For hva er alternativet, å fortette slik som de to siste årene mine? Nei. Nei! Da er det mye bedre å føle seg redd og ubekvem der og da for å kunne bygge seg opp til senere, enn å hele tiden føle seg feilet.

Jeg er stolt av hvor langt jeg har kommet siden nyttår når det gjelder angsten. Året fikk en pangstart uten like, plutselig hadde jeg mye energi og dette benyttet jeg til å komme meg ut. Siden da har jeg bare fortsatt selv om jeg har såkalte pause-dager. Dette er absolutt nødvendig for ikke å overstimuleres, og tanken på et nytt tilbakefall gjør meg såpass redd at jeg kan ha disse pausene uten dårlig samvittighet. Tilbakefallet jeg opplevde var virkelig ille og jeg unner ingen å synke til den plassen. Heldigvis er det alltid en vei opp og denne kan vi alle klare.

Føler du deg alene - ta kontakt med noen. Trenger du alenetid - ta pause. Unn deg selv retten til å være stolt, til å smile, til å tenke på den lyse fremtiden din. Jeg og vi heier på deg.


// © uncertain.blogg.no




5 things to remember

Husk

1. Fokuser på oppgaven, ikke resultatet
Det er veien dit som teller.

2. Ikke sett deg for høye mål
Da kan motivasjonen raskt synke, så lag deg heller delmål på veien. 

3. Alltid utfordre deg selv
Det er viktig å trå utenfor egen komfortsone.

4. Aldri glem at du ikke er alene
Det er alltid noen som føler det på samme måte, og alltid noen som er der for deg.

5. Bruk tiden du trenger
"Ingenting er umulig, det 'umulige' tar bare litt lenger tid".


// © uncertain.blogg.no

 




Together


// © uncertain.blogg.no

 




This life


// © uncertain.blogg.no




Scared of the anxiety

Takk til dere som leser hele innlegget, eller bare siste avsnittene!

Jeg står øverst i kantinetrappen. Lydene begynner å suse, synet begynner å blurre, bena begynner å falle sammen. Jeg mister kraften til å tenke at "det skjer ingenting, dette går bra". Jeg tar tak i vennen min sin arm, og henger meg på slep imens jeg prøver å få ut ord som forklarer hva som hender. Hun følger meg til helsesøster, hvor jeg får låne sengen i hvilerommet. Her sover jeg resten av skoledagen, helt til hun vekker meg. En lærer kjører meg hjem.

Dette var den første opplevelsen min hvor angsten plutselig slo inn, helt uanmeldt og tilfeldig. Det var første gangen jeg tenkte at "nå er noe galt". Jeg ble bekymret for meg selv ettersom jeg visste hva angst kan gjøre med en, men jeg fortalte det ikke til en sjel. Jeg bare hadde det vondt, hver dag, hele tiden. For det er vondt å ha angst. Følelsene er så overveldende og kraftige at både kropp og sjel blir overstimulert. Man orker ikke tenke på at det er en morgendag man må våkne til, bare for å oppleve frykten på nytt.

Jeg klarer ikke tenkte meg til i hvilke situasjoner angsten var verst. Den kunne titte frem på bussen, i klesbutikker, i klasserommet, på gaten, hos farmoren min, i telefonen - you name it. "Hva hvis det skjer da ?" var en gjentakende tanke. Jeg var livredd for at jeg skulle få angst på en plass hvor folk la merke til at ikke alt var som det skulle, selv om jeg stortrivdes med folk. Jeg ville bare ikke at noen skulle reagere på min redsel, og denne tanken gjorde meg redd. Jeg var livredd for angsten.
    Eneste stedet jeg følte meg hundre prosent trygg, var i min egen seng. Derfor ble det til at jeg tilbragte mest mulig tid der. Etter skoletid (som for meg var 1-5 klokketimer) tok jeg helst tog hjem, og la meg i sengen. Der ble jeg som regel til neste morgen, hvor jeg gjentok samme rutine. Slik ble mitt siste skoleår.

// © uncertain.blogg.no

Jeg følte meg ofte desperat etter å kunne prate åpent med noen. Desperat etter noen å støtte meg på. Derfor gikk jeg jevnlig innom helsesøster, men jeg fikk ikke ut noen ting. Alt stengte seg inne, som om kroppen satt opp forsvar for at det ikke skulle oppstå krig mellom angsten og meg. Det ble ingen krig - det føltes som angsten allerede hadde vunnet. Jeg sluttet å prate med helsesøster, men lånte av og til hvilerommet i friminuttene. Dette var en trygg spot hvor jeg kunne gjøre hva jeg ville, enten det var å gråte eller sove. Som regel sov jeg, før jeg gikk smilende inn i neste time. 

Jeg har aldri opplevd å få kommentarer på at jeg ser trist ut eller spørsmål som "hva er galt?" (med mindre jeg synlig har slått meg, falt e.l.). Kan det være fordi jeg alltid smilte og lo? Fordi jeg hele tiden konsentrerte meg om å ikke virke nedfor så jeg ikke opptok andres tid til unødvendigheter? Fordi jeg konstant tenkte at dette er mitt eget problem, ingen andres? Jeg hadde selvsagt tider noen gjorde meg fnisete og i mindre dårlig humør, men frykten for å få angst lå alltid og tirret i bakhodet mitt. Det var så slitsomt.


// bilde fra google


Men når begynte ting å snu?
Etter 1 år innestengt i huset, uten skole, uten jobb, uten fysisk kontakt med venner.... "Hva skal jeg gjøre?" Jeg sa alltid til meg selv det samme jeg sier til andre som henvender seg til meg med sine problemer, men selv om jeg visste metodene kom til å hjelpe, trodde jeg ikke på det. Jeg overtenkte alt, og var plutselig imot fakta og meg selv. "Det er mitt hode, mine tanker - hvorfor klarer jeg ikke styre det? Hvorfor føles det hele tiden som om jeg blir kastet tilbake til de dårligste periodene? Hvorfor skal jeg tappes for energien jeg ikke eier?" Jeg mistet stadig motivasjonen til å konfrontere angsten, fordi jeg visste jeg måtte gjøre det samme igjen og igjen, og igjen.

Ferier var ødelagt, jeg hadde ikke mulighet til å jobbe, jeg var innestengt i huset - men ingen dager er like. 11.juli våknet jeg med litt energi. Da tok jeg grep, for dette hadde virkelig gått for langt. Jeg hadde tidligere fortalt mamma og pappa om angsten, og merket hvor viktig åpenheten min var. Neste steg var å fortelle det til venner som ofte spurte om jeg ville finne på noe, så de forsto hvorfor jeg hver eneste gang takket nei eller kom med forklaringer som at jeg ikke var i form (som var sant).
Senere gikk jeg en lang tur med hunden min på gaten fremfor i skogen. Jeg bakte kake og gikk ned til farmor for å gi hun ett par stykker. Jeg snakket med flere venner i telefonen og avtalte å møtes. Vi møttes. Videre satt jeg opp punkter jeg skulle gjøre neste dag, og jeg gjennomførte.

Dette var den lille kicken jeg trengte for å komme i gang med bedringsprosessen. Jeg forstod hvor dårlig situasjonen min var, og bestemte meg for å endre livet mitt til det bedre - noe jeg hadde hatt lyst til lenge, men ikke funnet noe motivasjon til å gjøre. Det var viktig å stille seg inn på å ta tiden til takke, og vite at "det er i motbakke det går oppover".

Jeg jobber fremdeles med å håndtere angsten. Noen dager er verre enn andre, men jeg er storfornøyd med hva jeg har klart siden juli. Jeg er stolt av meg selv, og det holder motivasjonen, humøret og energinivået oppe. Livet er herrrrrlig.

Ha tro på deg selv. Jobb med deg selv, men ikke gjør alt alene. Ta utfordringer - gå utenfor din komfortsone. Frykten kan svekkes.

 
// © uncertain.blogg.no

Tusen takk til mamma, pappa og alle som har støttet meg, selv om dere ikke visste hva som var galt.

 




Les mer i arkivet » Juli 2017 » Januar 2017 » Mai 2016


Har du spørsmål?

Send meg en mail:
uncertain.blogg@outlook.com











hits